Til topps på Norges tak

DOVRE (Kortreist): Vi nyter fargespillet mot Rondane før vi går til middag denne høstkvelden, men før vi har spist ferdig desserten har skodda pakket inn Snøheim. Turisthytta som igjen har oppildnet til kamp på Dovrefjell.

Ikke alle er like glade for moderniseringen og utbyggingen av den gamle turisthytta Snøheim ved foten av Snøhetta. Nå ser det ut som om noen aktører Noen vil forbli uenige til Dovre fallerom forvaltningen av nasjonalparken. Villreinjegere og naturvernere mener turisttrafikken innover fjellet vil forstyrre og til slutt ødelegge den reneste villreinstammen som er igjen i landet. Turistforeningen og myndighetene mener villreinstammen fint tåler fjellfolket – og at forsiktig og kontrollert bruk av nasjonalparken ikke vil ødelegge Dovregubbens rike fjellnatur, der villreinen, moskusen, jerven, rypa, ørnen og fjellreven lever side om side.

Mot toppen

Fjellturistene vi møter i den vernede, varme storstua på sommerens store turisthytte-suksess Snøheim, er derimot glade for at Snøhetta og Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark med tilliggende verneområder, er blitt mer tilgjengelig. – og hvor ferdselen styres.

Folk busses inn til Snøheim og forstyrrer dermed naturen minimalt. Turistforeningen kanaliserer fjellfolket på merkede stier – og får folk ut i fjellet. Og blir du glad i fjellet, tar du vel også vare på det – og respekterer det?

Neste morgen skinner sola, mens toppen av et snødekt Snøhetta fortsatt ligger delvis inntyllet i skodde. Men solen stiger – og dermed også sjansene for at skodda forsvinner rundt toppen. Vi skal forsøke å gjøre som tusenvis av folk har gjort før oss i år: Kjempe oss opp til toppen av Snøhetta.

Tung tur

De første kilometerne fra Snøheim og inn til Gamle Reinheim, er slake og greie. Johan Hjerkinn bygde Gamle Reinheim i 1888 – og bare steintuftene og en rekke varder minner om at dette var fram til 1952 var basen ved foten av Snøhetta.

– Det var en tung tur. Den verste biten kommer på slutten. Det føles som om du aldri når toppen, advarer noen gymnaselever oss før vi starter på stigninga.

Vi har fått varmen i kroppen og leddene – og gir oss i kast med steinura fra Gamle Reinheim og opp til sikringsbua til Lars Hjerkinn. Mannen som nok har flest turer på Snøhetta gjennom tidene. Et sted mellom 800 – 900 turer hadde han visstnok til toppen av Snøhetta – og han fikk betalt for det. Gudskjelov, sier vi til oss selv.

Han jobbet for Forsvaret, som hadde og fortsatt har en base på toppen, og han hadde visstnok mellom 800 og 900 turer til topps.

Det er 20 år og minst 20 kilo siden sist jeg gikk på Snøhetta. Det er tyngre nå enn hva det var da, men enda finere nå.

Men ikke en meter er gratis.

Lars Monsens skyld

Denne høstdagen er en av årets fineste på Dovrefjell, får vi høre. Til tross for at sola skinner, er det en overdrivelse å snakke om å overdrive at det er valfart opp til Snøhetta utenfor helg og ferie. Skjønt det har vært dager i sommer da 400 – 500 mennesker har gått i kø opp mot toppen.

– Dette var tungt, sier Ingeborg Hermansen fra Stord – vel en tredel opp i ura.

– Det er Lars Monsen sin skyld at jeg sitter her, sier hun med et smil.

Hun er tydelig sliten.

!– Jeg sa til mannen min at når Monsen greide å få med mange handikappede opp på Snøhetta, så skulle jeg greie det også. Men dette var mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg tror ikke jeg klarer dette, forteller hun – og bestemmer seg for å snu.

Ingen oppmuntring

De som kommer ned fra toppen, har heller ikke som mål å motivere oss.

– Det er et fult terreng, og det er mye verre enn vi hadde trodd, sier et trønderpar som haster forbi. Like bak kommer ei dame som kan orientere oss om at vi må  bare må spare oss – for det er langt igjen.

Vi tenker på Lars Monsen og hans Ingen grenser-venner og rir av demotivatørene, den kraftige motvinden og melkesyra i beina.

Ved 2000 meters høyde løyer vinden – og vi merker at nysnøen hjelper sola med å frese opp ansiktet. Skodda rundt toppen er også forsvunnet.

Det kommer flere på vei ned fra toppen – og de advarer også: – Det gikk greit oppover, men det blir mye verre ned igjen.

Mister pusten

Kjære vene, klart man skal være ærlig også med de man møter i fjellet, men det må da være lov å motivere litt. Tross alt.

Ikke langt unna toppen skjønner vi igjen hvorfor Snøhetta kalles for Norges tak. For en utsikt! Det er litt for mye skyer sørover til å se Galdhøpiggen og Glittertind, men vi tror vi skimter Trondheimsfjorden, som kan sees på klare dager her oppe.

Fjellområdene er voldsomme – og vi forstår hvorfor gamle sunndalinger er bekymret for styrtregn på Dovrefjell. Høljer det ned mye her, vokser Driva raskt – og det blir vått i Oppdal og i Sunndalen – og Sunndalsfjorden kan ligge flombrun ut til Tingvoll. Heldigvis skjer det ikke ofte.

Mister du ikke pusten opp den siste stigningen på snøfonna til toppen av Snøhetta, mister du den i alle fall når du kommer på toppen. I alle fall på en fin høstdag som denne.

Rundt oss rager det flere 2000-meters topper. Snøen og vinden har skapt tøffe isformasjoner på varden, og bak Forsvarets installasjon er det såpass le at man kan feire med en sigar etter å ha fortært nista.

Elendig turbok

Vi leter etter turboka, som du kan skrive deg inn i på de fleste fjelltopper og turmål, men finner den ikke. Omsider graver vi fram en våt lefse av en turbok fram, der bare 247 personer har skrevet navnet sitt før oss. Ingen har skrevet seg inn i turboka de siste tre dagene, selv om mange har vært på toppen. Skuffende at det ikke er en ordentlig bok og en tydelig merket postkasse for ei turbok på et slikt turmål som Snøhetta.

Men slaskete turbokeller ei, demotivatører og motvind blir bare banale uvesentligheter. Her oppe på Snøhetta forstår vi hvorfor Eidsvoldsmennene ropte for snart 200 år siden «Enige og troe, indtil Dovre falder» mens de holdt hverandre i hendene.

!-!tommy.fossum@adresseavisen.no